Caroline Wiig,

  • Sertifisert hestemassør
  • Laserterapeut på hest og hund
  • Fysio og rehabterapeut på hund
  • Bestått eksamen i rehabilitering på hest
  • Kurs i kinesiotaping
  • Flere kurs med Maureen Rodgers, kraniosakralterapi

Mine diplomer og kursbevis:

 

 

 

Tenk å kunne bidra så de vakre, ærlige skapningene kan få det bedre. <3

Jeg har holdt på med hester siden jeg var 10 år, fikk min første hest når jeg var 13. Konkurrerte mest i sprang og dressur, men har vært innom akademisk, barokk, voltige, western, litt horsemanship m.m. Jeg er av oppfatningen av at det ikke finnes noen fasit på hva som er best, at en spesifikk trening, eller måte å ri på er svaret. Hester er på lik linje som oss, individer, og hva som fungerer på en hest, trenger nødvendigvis ikke å være svaret på en annen. En ting jeg er veldig sikker på, og som blir sterkere for hvert minutt jeg er så heldig å få være rundt hester, er at de har en grunn for å oppføre seg som de gjør. Stort sett er det menneskeskapt. Jeg mener ikke at det er en stor synd, men jeg er opptatt av at vi som mennesker klarer å se oss selv, se hesten for det den er og gi hesten en sjanse til å vise oss det den forsøker å kommunisere. Vi mennesker lever i en verden i dag, hvor det å lytte ikke alltid er så enkelt i den ofte svært hektiske hverdagen.

Hester er for meg fantastiske læremestre. Tenk så heldige vi er, som får være rundt de, bli påminnet tilstedeværelse og vår egen sinnstilstand. Jeg har alltid hatt en følelse, et øye til å se hester som ikke var helt som de skulle. Fra jeg red i rideskolen har jeg alltid hatt en stor tiltrekning til de hestene som ikke var så greie, enten om det var på boks eller under rytter. Selv har jeg eid til sammen fire hester, fire veldig forskjellige hester. Jeg var så heldig å få min første hest når jeg var 13. En tøff liten hest, blanding av pinto og dansk sportsponni som hadde fått nok av å være skolehest. Den var fantastisk på sprangbanen, jeg tror faktisk han lærte seg banen selv noen ganger. Han gikk fra å være mannevond, til å bli verdens snilleste lille hest jeg kunne gjøre alt med. Min andre hest var en rutinert læremester som hadde gjort det meste på sprangbanen. Snill som dagen var lang, men med veldig lite meninger. De to neste hentet vi i Romania, pappa og jeg. En unghest, som akkurat hadde blitt 4 år, og en liten, hvit, spretten, fullblods som var stuet bort i et hjørne i stallen der nede. Når jeg skulle prøveri den måtte det tre store menn til som brukte bl.a brems for å sale den på. Da måtte jeg bare ha den med hjem. Pappa og jeg kjørte til Romania og hentet en unghest og en ”gal” hest. Vi ble vel omtalt som gale vi også, men det gikk så fint, og den lille hvite ble snill som et lam, og min lillesøster, Gina, red rundt på den i en alder av 10 år.

Før vi hentet hestene i Romania jobbet jeg i stallen til Andre Ringelien i Våler, og hadde ansvar for salgshestene hans, samt stallen og noen av rideskoletimene.

Når jeg var 17 år var jeg så heldig å få lærligplass som hestefaglært i stallen på Gaustad sykehus, hos Jeanette Lysell.

Jeanette og Petter har lært meg mye. Petter Fargam åpnet en helt ny verden for meg, når jeg fikk se hva skoing kunne gjøre for en hest. Hvor mye skoing, benstilling, vinkler og sko kunne påvirke steget og bevegelsene til hesten. Unghesten jeg hadde med hjem fra Romania hadde nemlig ikke ”de beste bena”, for å si det kort 😉 Å, som vi hadde det gøy og lærte mye av de høvene. Petter som er lidenskapelig opptatt av helhet og som lager og tilpasser sko, fikk virkelig litt å bryne seg på. Han lagde sko, satt de på, også var det ut å ri, og kjenne på og observere, tilbake i smia igjen, endre bittelitt, ut å ri igjen, og sånn kunne vi holde på i mange timer til vi nærmet oss det resultatet vi håpet på.

Jeanette var jeg så heldig å lære hvordan hesten faktisk kunne påvirke, bistå og direkte hjelpe mennesker i alle aldre, enten helt ”vanlige” friske mennesker, eller mennesker med psykiske, fysiske eller avhengighetsproblematikk. Jeg fikk se hvordan de speilet menneskene, hvordan de skapte trygghet for traumatiserte mennesker, som rundt hestene kunne puste ut, og bare være , uten frykt for å bli dømt for deres utfordringer eller fortid. Det ble så utrolig tydelig, hestene var et så stort og viktig fristed.

Av forskjellige grunner var jeg nødt til å gå andre veier, og jeg endte opp med å være borte fra hest i ca 7 år. Min lillesøster, Gina overtok unghesten fra Romania, og gjorde det godt innenfor dressur med han. Jeg var jo i stallen litt innimellom, og fulgte med på Gina når hun trente og konkurrerte og etter hvert fikk ny hest. Det som gikk igjen fortsatt, var at jeg fortsatt fikk en følelse av hva det var som gjorde at hesten protesterte de gangene den gjorde det. Ved flere anledninger ble følelsen bekreftet av kiropraktor eller hesteterapeut/massør som Gina brukte på hestene sine.

Våren 2015 kjørte jeg og en venn en dag forbi den nye gården til Petter Fargam og Jeanette Lysell, Bilitt gård. Jeg var da på et sted i livet hvor det meste var bra, men det var noe jeg ikke helt kunne sette fingeren på. Et slags savn. Jeg husker jeg fortalte vennen min, når vi kjørte forbi Bilitt gård, hvor fantastisk det var å se mennesker som f.eks Petter Fargam, som var så lidenskapelig opptatt av jobben sin. Se hvordan han strålte når han sto å slo på det glødende jernet. Tenk å være så heldig å være i lidenskapen hver dag. Virkelig brenne for det man gjør.

Det var da det slo meg. Hester. Jeg savnet hestene. Det var jo et stort hull i livet mitt. Jeg hadde jo helt siden jeg var ungdom drømt om å bli equiterapeut, mest da grunnet egne erfaringer med hester, og at jeg veldig ofte hadde rett når det var noe med hestene. Tenk å kunne bidra så de vakre, ærlige skapningene kunne få det bedre. På den tiden virket det for stort å gå på, så jeg valgte mer ”riktige” og lette veier. Når jeg kom hjem fra den kjøreturen startet researchen på behandling av hest. Nå var det nok med å bare få en følelse av, og sende det videre til andre. Tenk å faktisk kunne gjøre noe med det jeg fikk en følelse av selv!

Jeg følte meg galere enn de fleste når jeg meldte meg på 3års utdannelse for å bli hesteterapeut i en alder av 32 år. Alenemamma som ikke hadde hatt noe ordentlig å gjøre med hester på 7-8 år.

Det første halve året var tøft. Jeg må ærlig innrømme at det tok litt tid å komme inn i ”automatikken rundt hestene” og hestespråket igjen. Men med fantastiske studievenninner, en søster og familie som har støttet og hjulpet meg, og et gammelt nettverk som våknet til liv igjen har dette gått som en drøm.

Jeg er så heldig å få jobbe sammen med Petter Fargam på flere hester, vi deler fortsatt, og om ikke enda mer enn før, en nysgjerrighet for helheten rundt hesten, og hva vi som menneske, hovslager og behandler kan bidra med for å gjøre hverdagen best mulig for både hest og eier/rytter.